Dag 4, 5, 6, (7)
Reisende:
Halfdan
Torunn
Strekning:
Knaben – Ljosland – Gaukhei – Øyuvsbu -Håheller- Suleskarvegen
Distanse/Stigning:
Dag 4: Knaben – Ljosland: 32 km
Dag 5: Ljosland – Gaukhei: 21 km
Dag 6: Gaukhei- Øyuvsbu: xx km (ingen GPS-track)
Øyuvsbu – Håheller: 5 km (ingen GPS-track)
Håheller – Suleskarvegen: 2 km (ingen GPS-track)
gpx-file:
Dag 4:
Dag 5:
Transport:
Gange. Men terrenget er krevende pga. mange steiner, våte partier og flere bekker/elver som må vades (gjelder kanskje spesielt i 2015 pga. store snømengder sist vinter). Ruten – spesielt fra Knaben til Ljosland – er til dels også (svært) dårlig merket, så mye tid ble brukt på å finne neste T. Mellom Knaben og Ljosland er stien de første 25 km nesten fraværende. Snittfarten på denne etappen ble derfor lav.
Beskrivelse:
Denne etappen går på Sørlandet, selv om vi er langt fra den «bløde» kyststripen med sine mange øyer, holmer, skjær og sund som gjør livet på sjøen svært attraktivt.
Hvis havet hadde stått 6-700 meter høyere enn det gjør i dag, ville dette fjellområdet i stedet vært skjærgård. En titt på det topografiske kartet illustrerer dette poenget godt. Det samme gjør utsikten fra de mange heiene. Høydeprofilet fra turen mellom Knaben og Ljosland viser også at terrenget er småkupert like over høydekoten 800 meter.
Sørlandsheiene er derfor svært annerledes enn for eksempel Jotunheimen og Rondane som karakteriseres av et atskillig skarpere relieff og tydelige topper.
Det er ingen av heiene som stikker seg ut. Markante landemerker dannet av høye, spektakulære fjell mangler. Heiene har alle omtrent samme høyde (ca. 800-100 meter), og i mellom dem er det forsenkninger og daler som gir et relieff der vandrere må forsere mange små og store bakker.
(Norges sørligste 1000-meter ligger rett ved DNT-hytta Lakkenstova, ikke langt fra Ljosland.)
I stedet er dette fjellområdet blitt et turområde for sørlendinger som er interessert i det nærliggende fjellet, eller heia/heiene, som de selv sier.
Vi er i Setesdalsheiene som er samlebetegnelse for fjellområdene vest og øst for Setesdalen i Aust-Agder og Vest-Agder fylker. Elven Otra renner gjennom Setesdalen og skiller Setesdal Vesthei fra Setesdal Austhei. Setesdalsheiene fortsetter helt opp til Hardangervidda. Europavei 134 skiller de to fjellområdene fra hverandre.
Denne etappen gikk i den sørlige delen av Setesdal Vesthei. Den kan fint gjøres i løpet av tre dagsturer. Vi brukte tre og en halv, der den siste halve tok oss frem til Suleskarvegen – forbindelsen over fjellet mellom Rogaland i vest og Telemark i øst – for videre transport ned til Setesdalen.
Berggrunn
Berggrunnen i Setesdal Vesthei består utelukkende av prekambriske bergarter.
Den mørke rød fargen i kartet angir forskjellige granitter, mens den lye rosa fargen forteller hvor vi finner gneis og den beslektede bergarten migmatitt.
Her kan du lese om gneis (Norges vanligste bergart) og migmatitt: «Grå – men langt fra kjedelig» (GEO 01/2015).
Berggrunnen er til dels overdekket med løsmasser, og der hvor steinen er blottlagt er den gjerne godt dekket med lav. Konsekvensen er at det krever litt innsats å bestemme bergartstypen. Men av og til trer det frem tydelig «stripete» eller «prikkete» bergarter, noe som forteller oss at det er henholdsvis gneis eller granitt.
Det er ikke på grunn av den spesielle bergartene vi går i Setesdalsheiene. Derfor er det heller ingen geofunn relatert til disse. Motiverte geologer oppfordres imidlertid til å finne og legge ut gode eksempler på lokale bergarter.
Løsmasser
Denne etappen karakteriseres av det NGU på sine løsmassekart kaller «tynn morene» og «bart fjell». Dette er også lett å konstatere for de som beveger seg i dette terrenget. Den tynne morenen kan enkelte steder være så vannmettet at den minner om myr.
Men det som kan gjøre dagsturene på denne etappen litt mer spennende er å studere alle flyttblokkene som ligger strødd omkring inne i fjellet: langs stien, i fjellsidene (der det er veldig bratt må ikke disse forveksles med skredmateriale som karakteriseres av en mer kantete form) og – ikke minst – langsetter heiene. De er alle sammen godt rundet, men ellers varierer størrelse og form mye.
Det er ikke noen av løsmassene som har blitt valgt ut som geofunn på denne etappen. I stedet kan vi betrakte hele etappen som et studie av flyttblokker. Jeg velger å kalle dem «trollenes klinkekuler». På den måten kan fantasien løpe fritt mens vi tråkker langs stien.
Motiverte geologer oppfordres imidlertid til å finne og legge ut gode eksempler på løsmasser.
Energi
Rett nord for Håheller og Suleskarveien ligger demningen som danner den kunstige innsjøen Rosskreppfjorden.
Rosskreppfjorden er ett av mange oppdemte vann som ble med i den storstilte utbyggingen av kraftkildene i Sira-Kvinavassdragene. De er et eksempel på at det norske høyfjellet – dannet under den tertiære landhevningen – utgjør en betydelig økonomisk ressurs for landet vårt.
Demningen er bygget opp av morenemasser innerst, grus utenfor og store, kantene steiner ytterst
En demning klassifiseres som steinfyllingsdam når dammens volum består av mer enn 50 % sprengstein, og jordfyllingsdam eller grusfyllingsdam når mer enn 50 % av fyllingsmassen består av leire, silt, sand eller grus.
Fyllingsdammer kan deles i fyllingsdam med tetningskjerne av morene, fyllingsdam med sentral tetningsvegg og fyllingsdam med oppstrøms tetningsdekke (kilde: nve.no).
Geofunn:
Sted: Rosskrepp Hoveddam
59°02’34.1″N 7°08’43.8″E
59.042808, 7.145509
