Dag 2

Reisende:
Halfdan
Axel

Strekning:
Lyngdal – Utsikten – Kvinesdal – Knaben

Distanse/Stigning:
92 km
1160 meter

Transport:
Sykkel

Kommentar:
Andre etappe fortsetter i det norske grunnfjellet (stedegne prekambriske bergarter) med sine gneiser, granitter og migmatitter. Fra sykkelsetet er det imidlertid mest vegetasjon å se. Mye sol og nedbør gjør nemlig at det gror godt i overgangen fra Sørlandet til Vestlandet, og det til tross for at løsmassene er ganske tynne. I de to bygdene Lyngdal og Kvinesdal har derimot tykke bre- og elveavsetninger fylt ut terrenget og gjort områdene velegnet for både bebyggelse, jordbruk og industri.

Nordryggen gjør seg ikke til kjenne på denne etappen. Fra Kvinesdal til Knaben følger vi den trange, idylliske dalen (Kvinesdal) med elva i bunn, et utall fossefall og bitte små jordbruksbygder. Åkrene finner vi der dalen vider seg litt ut og elve- og breelvavsetninger gir grunnlag for et utkomme med kyr og sauer.

Fra Lyngdal via Kvinesdal og opp til Knaben ble det 92 km og mer enn 1100 meter stigning totalt. De 55 km fra Liknes utgjør en flott etappe i et landskap som mange vil ha glede av å bli kjent med. Veien ender på Knaben. Det gir en naturlig begrensning på trafikken og er fint for syklister.

Berggrunnsgeologisk kart som dekker prologen (de to første sykkeletappene) av Nordryggen på langs. De røde fargene angir forskjellige typer av gneis, granitt og migmatitt. Kartografi: NGU

Utsikten
58°18’23″N 6°58’06″E
I godvær er nedkjøringen til Kvinesdal (Liknes) en stor opplevelse. Vi ser utover en typisk U-dal formet av isen og som senere har blitt delvis fylt med løsmasser.

Fra Utsikten ser vi utover dalen mot fjorden. Avsetningene er et godt eksempel på hvordan de geologiske prosessene har dannet et livsgrunnlag rundt omkring i Norge. Akkurat her kan vi prøve å se for oss hvordan kjempestore elver (mye større enn Kvina som i dag renner ned Kvinesdal) brakte med seg enorme mengder med leir, silt sand, grus og steiner og la fra seg der elva nådde fjorden og relieffet flatet ut. År for år ble elvesletten større, og da menneskene kom ble jordene tatt i bruk.

Ytterst mot fjorden ligger Eramets smelteverk hvor silikomangan blir produsert. Bedriften benytter årlig 750 GWh. Det er fossekraften fra vassdragene i fjellene i Nordryggen som danner grunnlaget for all denne elektrisiteten.

Foto: Halfdan Carstens — Slettelandskapet i Kvinesdal som består av elveavsetninger. Lengst ute aner vi Fedefjorden.

Lindeland bru
58°32’56″N 6°54’17″E
Denne steinhvelvbroen åpenbarer seg etter Kvinlog hvor det er bensinstasjon (!) og butikk. Broen krysser elva Kvina ved Lindeland. Den ble ferdig i 1900. Lindeland bru er en av rundt 280 steinhvelvbroer på veinettet her i landet. I tillegg finnes det mange langs jernbanenettet.

Steinhvelvbruer er en svært gammel oppfinnelse. Den spesielle teknikken ble først tatt i bruk av romerne før Kristi fødsel, men ble ikke kjent i Norge før i middelalderen. Da ble den benyttet i steinkirker (romerske rundbuer). Først på 1600-tallet ble metoden brukt til brubygging. Den eldste steinhvelvbrua vi kjenner til her i landet – Smedbrua ved Kongsberg – er fra 1624. På 1800-talet ble det bygd et betydelig antall slike bruer. Prinsippet for hvelvkonstruksjoner er at trykket overføres fra steinene og ned til fundamentet. Jo større trykk, jo sterkere er brua.

Det er ikke lett å se hva slags stein som har blitt benyttet (geologer forbys å slå av et stykke). Men det er naturlig å tro at den er kortreist og består av gneis.

Fra Wikipedia: Ved bygging av moderne steinhvelvbroer på 1900-tallet ble det lagt vekt på stein med god styrke (bruddstyrke og trykkspenning) og bestandighet, og transportavstander på opp mot ti km var vanlig for å finne egnet stein. Ved tørrmuring måtte steinen hugges nøyaktig til, men ved fugede konstruksjoner kunne det være billigere å bruke mer mørtel enn å finpusse overflatene. En fordel med tørrmur er at alt vannet dreneres og det er minimal fare for frostsprenging. Tørrmur av ubearbeidet naturstein ble brukt fra de eldste tider til omkring 1880 (blant annet Lunde bru fra 1829, med ett spenn på 21,2 meter og Geirangervegen), mens tørrmur med tilhogget stein ble i Norge brukt til omkring 1900 og tåler spennvidder opp til 20 meter. Tilhogget stein med mørtelfuger tåler spennvidder på opp mot tre ganger så mye som tørrmur. Hvelvbuen ble oppført på et stillas av tre og overføring av belastning fra stillas til steinhvelv var krevende arbeid som krevde stor nøyaktighet. Steinhvelvbroer tåler en del vertikale trykkrefter og litt skjærkrefter, men tåler derimot lite eller ingenting av spenninger i form av horisontale krefter. Derfor utformes slike broer slik at de bestandig står under trykk, i den grad dette er mulig. Jo mer vekt (vertikale trykkrefter) broen blir belastet med, jo sterkere vil selve konstruksjonen bli.

Jettegryter
58°39’53″N 6°59’46″E
Disse jettegrytene er lett tilgjengelige rett nedenfor riksveien. Et skilt langs veien og en asfaltert parkeringsplass angir stedet. Etter en lang bakke opp fra Risnes er dette et fint sted å ta en pust i bakken og studere et av naturens mange undere.

Jettegryte: «glatt sylindrisk fordypning i bergoverflaten opp til 60 m dyp, dannet ved slipning med en eller flere stein (rivestein) som vannet har satt i roterende bevegelse» (Norsk Geologisk Ordbok¸2013).

Jettegrytene er et resultat av sterk vannføring i elvene mot slutten av istiden. Helt avgjørende for dannelsen er at vannet bærer med seg partikler som kan bore seg ned mens de blir virvlet rundt og rundt. I bunnen ligger ofte restene etter disse «slipesteinene». Jettegryter er også vanlig langs kysten og ble dannet da havet stod høyere enn det gjør i dag. På Sørlandet går den marine grense ca. ved 50 meter. Derfor er det best å lete etter dem ned mot sjøen.

Ørnehommen
58°39’53.7″N 06°59’46.9″E
Rett før vi kommer til Knaben – etter de siste, drøye bakkene – får vi øye på en landskapsform de færreste geologer kjenner til. Den er for eksempel ikke nevnt i boka Geologi og landformer i Norge (Dagfinn Trømborg, 2006).

Hom: «Skålformet forsenkning i fast fjell, gjerne omgitt av bratte, glatte sidevegger, men med utløp til en av sidene» (Norsk Geologisk Ordbok¸2013).

Denne spesielle landskapsformen er kun kjent fra landets sørligste trakter. Den minner om en botn, men har antakelig blitt dannet samtidig med at isbreen har glidd over landskapet.

Ørnehommen vender direkte mot Knaben og er lett synlig fra riksveien. I bunnen av den ligger et hyttefelt, og oppe i siden mot øst er det rester etter gammel gruvedrift (Ørnehommen Gruve). Med gode øyne kan vi få øye på den gamle tippen. Sett fra vest kan man også få øye på en tilnærmet vertikal, gjennomgående diabasgang.